KRAFT OG VILJE

Den muskuløse, velproporsjonerte mannen er dominerende i deler av Madsens produksjon. I de fleste tilfeller er dette variasjoner over et sentralt tema i hans kunst: viljesutrykket.

Viljen, 1904

Madsen hadde den klassiske kunst som utgangspunkt, men allerede i dette tidlige verket beveget han seg videre.

Viljen står som det klareste eksempel på ekspresjonismen i Madsens kunst. En voldsom kraft uttrykkes i hovedfigurens positur og mørke blikk. Komposisjonen er preget av stigning – figuren skrider opp en bro av liggende menn. Med en fremoverlutende overkropp og den ene foten foran den andre aksentueres bevegelse. En kolossal viljeskraft uttrykkes gjennom hver spente muskel i kroppen. Og han peker ut over seg selv og det individuelle. En kritiker formulerte sin karakteristikk av Viljen med ordene: “Viljen som verdenskraft, levendegjort i en mannsskikkelse som vandrer mot et mål.”

Statuetten som blir vist i museet ble laget så tidlig som i 1904 og ble etter hvert presentert som utkast til idékonkurransen om Eidsvollsmonument i 1907. Den skulle da stå som symbol på Eidsvollsmennenes målbevisste vilje. En reproduksjon skal under første verdenskrig ha blitt sendt i stort antall til fronten for å holde moralen til de tyske soldater oppe, mens man i 20-årenes Russland fant ut at det kunne uttrykke kommunismens ubøyelige seiersvilje.

Dette forteller at Viljen – en skulptur som vi føler oss fremmede overfor idag – har et uttrykk og en tematikk som appellerte til sin tid. Vi ser her den tendens til forenkling og heroisering som preger særlig monumentalskulpturen på kontinentet i tiårene etter århundreskiftet, ikke minst i Tyskland. Det er noe urovekkende, for ikke å si fryktinngytende, ved Viljen som mer knytter den til en bestemt tendens i skulpturen etter århundreskiftet enn til antikkens kunst.

En kritiker tok dette for å være et arbeid av Vigeland. Så veldig merkelig er ikke det. Vigelands kunst er like mye en dyrkelse av vitalitet, kraft og maskulinitet styrke som Madsens.

 

kunsten12

 

kunsten13

Sprinteren, 1925

Legg merke til det nesten brutalt firskårne ansiktet med sin kraftige kjaker. Her dyrkes styrken mer enn i nesten noen annen norsk skulptur – den fysiske og den mentale styrken. Dette er Viljen overført til idrettsbanen. I dette arbeidet kommer også tiden inn som en dimensjon. I neste sekund kan startskuddet lyde og den voldsomme kraften utløses.

Sprinteren er å finne i mer enn full størrelse foran Brann Stadion.

Utbrytende kraft, 1925

Samme året som Sprinteren ble laget, formet han to verk med frigjøring som tema. I “Utbrytende kraft” sprenger den atletiske mannen i en temmelig uklassisk positur seg ut av den trange rammen som holder ham fanget. Det er noe nesten dyrisk over dette menneskets kraftutfoldelse.

Befrielse, 1925

Den dysterhet som preger Viljen og til dels Utbrytende kraft er her borte. Det er noe livsbejaende over denne figuren. De muskuløse beina er plantet solid i bakken, men samtidig er figuren oppadstrebende: håndflatene mot siden er i ferd med å skyte i været, brystkassen er fremskutt, ansiktet vendt mot solen som mannen med lukkede øyne lar skinne over sitt smilende ansikt. Solens og mannens kraft forenes. Dette blir en hyllest til den perfekte mannskropp og til den maskuline livskraft.

Verket synes å være uttrykk for den vitalisme som preget de første tiår av vårt århundre – og som kom til uttrykk både i Vigelands og Munchs kunst. Det er et slektskap her med Munchs sterke, sunne og nakne menn på stranden som går igjen i flere bilder etter århundreskiftet. Men formspråket er selvfølgelig et helt annet. Legg merke til det stiliserte håret – formet som regelmessige linjer eller striper. Ikke et hårstrå skal få bryte ut av den stramme, abstraherte form, underlagt en gjennomført symmetri.

 

kunsten6

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Merkur, 1937

Triumferende holder den romerske gud frem sin Carduceusstav. Handelsguden Merkur ble av Madsen gjort til bergenser, ikke så unaturlig tatt i betraktning byens lange historie som handels-knutepunkt.

Merkur står på toppen av funksjonalismebygget Sundt, bestilt til åpningen av bygget i 1938. Rent stilistisk unektelig den store kontrast, men den er likevel velplassert, for både skulptur og bygg står som symboler på handelsbyen Bergen, og med sitt triumferende uttrykk står den som et naturlig toppunkt på det ikke direkte beskjedne bygget.

Også denne skulpturen preges av den formforenkling og stramme form som hørte monumentalskulpturen i perioden til. Dessuten: En skulptur som skal oppleves som en mørk silhuett mot himmelen langt nedenfra krever en annen  form enn et verk med en mer intim plassering.